Moen Sailing

BÅTTUR TIL HELLAS 2003

Endelig var dagen her, nå hadde vi ventet på dette i mange måneder.

Vi reiste med bil til Gardermoen, og møtte Kay på Olavsgård. Han kjørte oss opp til flyplassen, så vi slapp å ha bilen stående der.

Klokken 1625 sitter vi spente på flyet, og venter på at det skal lette, og med ett setter det seg i bevegelse og vi letter fra bakken og er på vei mot Hellas.

Etter ca 3,5 timer på flyet, lander vi på Korfu. Når vi kommer ut av flyet, slår den gode varmen imot oss.

Vi henter bagasjen vår, og går ut for å få tak i en taxi.

Vi får drosje med en gang, og er på vei mot Gouvia marina, hvor båten vår skal ligge.

Taxisjåføren er hjelpsom, og prøver å hjelpe oss å finne frem til der båten vår skal ligge.

Vi snakker med havnevakta, og får henvist hvor Kiriacolis båtcharter holder til.

Vi blir kjørt dit sammen med bagasjen vår, og satt igjen på bryggekanten.

Det var ikke noen folk å finne på kontoret, men taxisjåføren sa det snart skulle dukke opp noen. Vi ventet litt, men ingen kom. På Salty seas sa de at hvis det ikke var folk på kontoret når vi kom, skulle nøkklen til båten ligge under luken i cokpiten. Simen og Rigmor, gikk litt rundt for å finne båten vår, men det var ikke lett, fordi det lå sikkert 1000 båter i havna.

Vi fant ikke noen båt som het Wind Rose. Etter det vi kunne se lå det ikke mer en en Bavaria 38 i havna. Vi prøvde å sjekke denne, men det sto ikke noe navn på den.

Jeg prøvde å ringe de telefonnummrene jeg hadde fått av Salty Seas, til kontoret, men det var ikke svar å få. Det var en svarer som sa at jeg skulle legge til ett 6 tall istedet for 0 i telefonnummret. Jeg prøvde dette, og kom da frem til en som ikke viste noe om charterbåter.

Jeg prøvde også å ringe til Frode på Salty Seas, men det var lørdagskveld, så han svarte heller ikke.

Vi vist e nå ikke hva vi skulle gjøre, det begynte å bli seint, og Fredrik var sliten.

Vi traff da noen andre fra Norge som hadde leid båt på nabobrygga, de var bare 2 personer, da de skulle treffe noen andre senere. De hadde derfor god plass,(47 fot) og vi fikk tilbud om å overnatte hos dem. Vi takket ja hvis vi ikke fant vår båt.

Vi fikk ta en titt til på den 38 foteren som lå ved siden av oss, og vi krabbet forsiktig ombord.

Det så ikke ut til at det var folk ombord, så vi lette etter nøkklen. Vi fant ikke noen nøkkel, men da vi kjente på luka var båten ulåst.

Simen og jeg gikk ned, for å sjekke, og på kartbordet lå det noen båtpapirer. Men da vi så på disse, stodet at de hørte til en båt som het Amigo, og det lå Tyske seilersertifikat oppe i mappene. Vi kunne ikke se at det skulle være folk der, men dette kunne jo ikke være riktig båt.

Jeg vurderte nå å finne ett hotell, så vi kunne overnatte, eller om vi skulle ta sjansen på å legge oss i den 38 foteren som lå der.

Så kommer det en skjærgårdsjeep og legger seg innimellom båtene til Kiriacoulis, og fortøyer ved brygga. Det er 3 ungdommer ombord, og jeg spør dem om de kjenner noe til seilbåtene?

Jo da de jobber for Kiriacoulis, og vet da litt. Jeg spør om de vet hvilken båt som er Windrose, og da forteller de at det er den båten som vi har vært å sett på. Den har fått en skade hekken pga mye vind hadde forrige leietager brast rett inn i brygga. Og hekken hadde sprukket. De hadde ikke hatt tid til å få dette reparert ennå, men det gikk fint å bruke båten.

Vidre hadde de byttet navn på båten til TIKKI – TIKKI TO. Vi skjønte ikke hvorfor, men nå var vi glade for å ha fått ett sted å sove. Vi fikk beskjed om å sjekke inn på kontoret kl 09 neste morgen.

Vi tok med oss all bagasjen ombord, og så oss omkring. Alt virket ok, og førsteinntrykket var bra.

Vi visste ikke helt om det var riktig båt, så vi pakket ikke ut så mye den kvelden.

Vi var slitene og hoppet i seng.

Det var ikke lett å sovne med en gang, allt var nytt, og så lå jeg å anket litt på om det skulle komme noen Tyskere å jage oss fra båten.

Omsider sovnet vi , og hadde bare ett laken til dyne. Det var mer enn nok.

Neste morgen våknet vi,og jeg gikk bort til butikken å kjøpte mat.

Etter en enkel frokost, tok jeg med papirene mine og gikk for å sjekke inn.

De trengte seilkompetansebevis, og det jeg hadde med var gjennomført grunnkurs i seiling.

Jeg hadde bare kopier, men han skulle helst hatt originale papirer.

Dette måtte han vidre til havnepolitiet med for at vi skulle få en seilingstilatelse i de greske farvann, Jeg tok også med de Tyske båtpapirene og overleverte disse. Han kunne ikke skjønne hvordan disse hadde havnet der, da den båten disse skulle være med i hadde forlatt havna for 2 dager siden.

Vi fikk nå ett skjema med allt utstyr i båten, og skulle gjennomgå dette for å sjekke at allt var ombord. Det stemte allt utenom at jeg ikke kunne finne peilekompasset.

Litt senere på dagen kom en person som skulle gjennomgå båten sammen med oss, og vise oss hvordan alt virkert ombord. Det tok litt tid før han kom, men vi fikk da spist lunch og pakket ut.

Da ventet vi bare på båtpapirene, og omsider kom disse.

Det var nå sent på ettermiddagen, og vi besluttet å spise middag før vi kastet loss.

Vi gikk til resturangen i marinaen, og bestilte oss en god biff-middag.

Så gikk vi til butikken opg kjøpte den siste maten før vi kastet loss og var i gang.

Det var lite vind så vi kjørte motor den første tiden. Vi seilte ganske nærme land, og prøvde å lære båten å kjenne litt, det var veldig spennende og gøy å seile med ny båt.

Vi satte kursen mot Korfu by som vi måtte runde på vei sørover.

Ytterst mot vannet er det en stor gammel borg som vi så tydelig.

Nå satte vi full fart på motoren og kursen mot en liten bukt på sydspissen av Korfu.

Vi ville prøve å komme frem dit før det ble mørkt.

Etter ca 17 n. mil, kastet vi anker, og lå stille.

Vi la oss tidlig etter en slitsom dag, og i morgen måtte vi tidlig opp da vi hadde en lang etappe foran oss.

Neste morgen våknet vi og tok en tidlig og enkel frokost før vi heiv ankret og satte kursen mot Preveza.

Ved fyret Levkimmis, er det lange sandbanker i sjøen utenfor. Vi gikk langt utenfor fyret, men plutselig kjente vi at båten subbet i sanden. Vi ga full gass, og svingte lenger ut på dypere vann. Der lærte vi å følge med på ekkoloddet.

Utover dagen begynnte det å blåse litt, og vi kunne sette seil. Dette var herlig, seile avgårde i 6-7 knop i 30 varmegrader. Båten gikk kjempefint og alle var storfornøyd.

Vi Ringte Kay, og de satt på bussen fra Athen. Regnet med å være fremme i Preveza før oss.

Ca klokken 18 00 setter vi kursen inn den smale mudrede kanalen inn mot Prevza, og følger spent med på strendene innenfor. Kay, Heidi Jonatan og Julian venter på oss her inne.

De hadde gått fra bussen og funnet en strand hvor de kunn bade.

Vi får kontakt, setter kursen mot dem og ankrer opp i nærheten av en brygge.

Vi setter jolla på vannet , monterer påhengeren og reiser inn og henter dem.

Når vi har summet oss litt lurer vi på hvor vi skal ha natthavn. Simen og jeg tar jolla inn til Preveza by for å se på forholdene. Det er god plass i havna, og vi bestemmer oss for å fortøye der for natten.

Nå kommer det ett nytt spenningsmoment, i Middelhavet fortøyer alle båter med hekken inn, noe som er ukjent for oss nordmenn. Hvordan er båten å bakke inn, vi får prøve, det går aldeles utmerket, det eneste jeg var engstelig for, var om ankerkjettingen var lang nok. Det var den, og etter 2 minutter ligger vi trygt i havn.

Vi får hjelp med fortøyningen av en engelskmann som har ligget her noen dager,

Jeg spør om det er noe havnekontor som jeg skal hendvende meg i, men han her ikke sett noe.

Det er vel gratis å ligge her fordi det lukter så vondt sier han.

Det ver nemlig en stank av kloakk ved bryggekanten.

Når vi har kommet i orden, bestemmer vi oss for å gå ut og spise. Kay skulle spandere på oss første kvelden, og vi spiste ett herlig måltid med god gresk mat.

Fra vår første ankerplass hadde vi denne dagen seilt ca 50 n. mil.

Kay og Heidi instalerte seg i forpiggen sammen med Jonatan og Julian. Rigmor, Fredrik og jeg tok babord akterlugar, mens Simen tok styrbord akterlugar.

Da vi våknet neste morgen, gikk vi å kjøpte litt meg mat, og la fra kai. Det var ikke noe trivelig å spise frokost i kloakstanken. Etter noen hundre meter var lukten borte, og vi nøt en god frokost.

Vi skulle nå seile ned mot øya Levkas.

Etter en fin seilas i 7,5 knop på slør ned til øya Lefkas, begynte vi å se etter en åpning inn til

Lefkas kanal. Vi kunne ikke finne den, men en annen båt var på vei inn, og vi fulgte etter.

Åpningen lå helt inne ved stranda, og det var bare 2 meter dypt. Nå seilte vi rundt ett for, og med ett var vi inne i kanalen. Helt øverst i kanalen, er det en bro. Denne åpnes bare hver hele time, så vi måtte sirkle litt rundt i det lille bassenget foran broen. Det var litt strøm der, så det var ikke enkelt å ligge stille uten å fortøye.

Etter hvert ble broen åpnet ved at man vrei hele broen sideveis.

Vi kjørte nå kanalen for motor. Det tok ca 45 minutter å gå igjennom.

Vel ute, satte vi igjen seil, og sløret ned mot Meganisi.

Dette er en øy fullt opp av fine ankerplasser med bademuligheter.

Vi fant oss en fin vik, på sydøstsiden av øya. Med en gang ankret hadde festet seg, hoppet vi ut i det fine vannet.

På land var det et utrolig liv fra sikadene som boltret seg i småbuskene oppover i lia bak oss.

Vi laget en god middag i båten og koset oss utover kvelden.

Litt utpå kvelden oppdaget vi at det kom vann ifra utluftingen til toaletet.

Det viste seg at tanken til toaletet var tett og full.

Det var bare en ting å gjøre, vi måtte få tømt og renset tanken. Vi kobblet fra noen slanger og begynnte å tømme. Etter 2,5 timer på badet i 35 varmegrader og kloakklukt, ble vi endelig ferdige. Da var ikke veien til badeplatforma lang, jeg stupte uti vannet i stummende mørke, og fikk vasket av meg dritten.

Onsdag morgen viste vi ikke helt hva vi skulle gjøre, men da det var mye veps på Meganisi, bestemte vi oss for å seile over til Nidri, en by på Lefkas, for å handle litt, og se på bademuligheter på en strand.

Byen var fin med en lang handlegate på 1 km og en brukbar strand.

På kvelden var det Capten`s dinner på en gresk resturang.

Ifra båten vår så vi rett over til øya Madhouri, hvor Onassis hadde sitt sommerpalass.

Kl 0700 på torsdag morgen, hevet vi anker og satte kursen mot Patras. Dette de Hellas 3 største by. Dette var en lang seilas, derfor startet vi såpass tidlig.

Da vi utpå dagen rundet fyret ved Oxia, og rundet inn i patras gulfen, stoppet vi og tok et etterlengtet bad.

Dette var den varmeste dagen, på turen, vi snakket med noen etterpå som fortalte at det hadde vært 43 varmegrader.

Utpå ettermiddagen kom vi inn til Patras, vi fant småbåthavnen, og ble forevist en plass.

Når vi fikk fortøyd, måtte vi sjekke inn hos havnepolitiet.

Dette var en nøye innsjekking da Patras er en av hovedhavnene for innsjekking i Hellas.

Før meg i køen var det mann fra Sveits, han var både frekk og uhøffelig mot havnepolitiet, og han nektet å betale gebyret for seilingstilatelsen i Hellas. Jenta som satt i skranken, ble helt oppgitt over hans oppførsel, og ringte til sin overordnede som forlangte at han skulle betale, ellers ville han bli arrestert.

Han fikk heller ikke forlate havna før han hadde betalt avgiften. Etter litt betalte han med en sur mine og forlot kontoret.’

Betjenten var nå ganske oppgitt over hans oppførsel, og beklaget tilfellet for meg. Hun ble sittende å snakke om dette i sikkert en ½ time for å få tømt seg, så det var godt vi hadde god tid.

De andre på båten vår lurte i all verden hvor for jeg ble så lenge.

Vi ruslet nå en tur opp i byen for å se på den. Dette var en storby med mye trafikk og støy.

Vi fant til slutt en resturang hvor vi spiste middag, men vi var ikke helt fornøyd med den.

Fredag gikk vi en ny tur i byen for å finne ett vaskeri som skulle vaske klærne til Kay og Heidi. De hadde fått en brosjyre på kaia, med stedet var ikke lett å finne. De fant det til slutt og avtalte levering ved båten på kvelden.

Da vi stadig gikk tom for strøm til kjøleskapet når vi lå i havn, ønsket vi oss en kabel til landstrømmen ombord. Vi gikk for å se om vi kunne finne en foretning som førte slikt, men det var ikke lett å finne. Vi spurte så en seiler som Kay hadde hjulpet med å bære ombord en ankekjetting, og ha anbefalte en båtutstyrsforetning lenger nede i gata. Vi gikk dit, men de hadde ikke noe å hjelpe oss med. De fortalte om en elektrisk foretning lenger oppe i byen, vi fant etterhvert denne, og fikk god hjelp med strømkabel. Når han hørte at vi var norske ble han ivrig og fant frem en rekke norske produkter som han solgte i sin foretning.

Da dette var vår bryllupsdag, gikk Rigmor og jeg ut på kvelden for å kose oss litt alene.

Vi fant en fin resturang i havneområdet, hvor vi kjøpte de lekreste iskremene jeg noengang har sett.

Med fulladede batterier satte vi lørdag morgen kursen innover mot Korintbukta.

Vi hadde ikke seilt langt før vi ble oppmerksom på en stor gummibåt som kom oppå siden for å få kontakt med oss.

Dette var vakta for Rio Trafikk som holdt på med ett stort broprosjekt i sundet mellom Patrasbukta og Korintbukta.

Vi fikk beskjed om å kontakte dem på kanal 14 på VHF-radioen. Det vi ikke viste var at vi skulle kontakte dem når vi var 5 nautiske mil fra broen for å avklare seilingsled i gjennom brokonstruksjonen. Vi fikk beskjed om å seile gjennom søndre løp, og mellom røde og grønne bøyer. Vidre måtte vi love å si ifra på forhånd neste gang vi skulle seile igjennom.

Vi hadde som mål å seile til byen Aiyion for natthavn, men litt før vi kom dit, fant vi en idyllisk bukt, hvor vi stoppet for å bade.Det var så fint der, og vi lå rolig å fint, så vi fant ut at vi likegodt kunne ligge der til neste dag.

Etter midag tok Kay, Heidi, Jonatan, Julian og Simen jolla og dro i land. Fredrik, Rigmor Og jeg ble igjen for å rydde og vaske opp.

De ble borte i en god stund, vi måtte tenne ankerlanterna så de skulle finne veien ut til båten igjen.

Da de kom ombord, fikk vi beskjed om å komme oss i land, for det var en idyllisk plass vi hadde ankret opp ved.

Vi fant frem sko og klær, og satte kursen mot lysene på land.

Der inne var det fullt av resturanger og tavernaer, og et yrende folkeliv. Det var ingen turister, bare grekere som gikk ut på kvelden for å spise middag. De er meget sosiale av seg, og går bestandig ut hele familien sent på kvelden for å spise middag ute. Jeg tror at de spiser ute det meste av tiden, da vi nesten ikke kunne finne noe middagsmat i butikkene.

Vi gikk en tur langs strandprominaden, kjøpte en is og noen kort, før vi igjen satte kursen ut mot seilbåten.

Neste morgen startet vi igjen ganske tidlig opp for nå hadde vi som mål å nå Korint by i løpet av ettermiddagen.

Vi seilt langs sydsiden av Korintbukta ganske nerme land for å se om det var noe interessant å se. Det var mange fine idyller, og det var bebygd nesten hele veien innover.

Vi ankret opp i Korint havn, og var nå kommet til vendepunktet på vår reise.

Vi hadde akkurat fortøyd i Korint havn, da en ny båt var på vei inn. Det hadde begynt å blåse nokså kraftig, og det var ikke lett å manøvrere båtene inne i den trange havna. Den nyankommende båten, hadde store problemer med å få fortøyd. For det første fikk de ikke ut ankret i tide, de kom nesten helt inn til brygga før det gikk i vannet, og på denne plassen var det heller ikke spesielt god ankerbunn, så det måtte tidlig ut. De kjørte frem og tilbake en 2- 3

ganger før de våget seg tilbake mot brygga. Vi halte dem inntill, og skulle fortøye dem fast, men daglapp ankret i bauen, og båten svingte faretruende til siden mot nabobåten. De ga full gass forover,og hektet set borti ankret til nabobåten. De kom etterhvert løs sideveis,og nå var det vår tur til å få røsket i ankerkjettingen. Heldigvis satt ankret vårt veldig bra, og det løsnet ikke. De kjørte nå en stor runde for så å forsøke igjen. Nå fikk de ut ankret i tide, og bakket inn mot brygga. Vi fortøyde båten dems, og da var det bare å teite opp ankret, men det hadde sluppet igjen, vi tok da jolla vår og rodde bort ett fortøyningstau til en brygge rett forut og fortøyde båten der. Vi hadde nesten holdt på en time og ble nesten slitne etter all handteringen.

Nå var det tid for en bytur. Vi gikk inn mot sentrum av Korint, for å se oss om. Dette var også en ganske så stor by med mange foretninger og gater. Vi ble oppmerksom på en folkeforsamling et stykke unna, og gikk dit for å se hva dette kunne være for noe. Det viste seg å være ett marked med gatesalg. Det var flere hundre salgsboder med alskens rare varer.

Vi orket ikke å se på allt dette, for vi begynte å bli sultne. Vi så etter noen resturanger, men det var ingen i nerheten. Vi tok sjansen på å gå ned mot sjøen igjen, for her pleier det å ligge noen. Etter en solid gåtur, begynnte vi å bli litt utålmodige, og gikk inn i en foretning for å spørre om det fantes noen resturanger noen plass. Ja da, fikk vi til svar 100 m og så til venstre ligger det mange resturanger. Vi fulgte rådet, og med ett kom vi inn på en strandpromenade med fullt opp av resturanger. Vi bestemte oss for en, og det viske seg at innehaverens kone var fra Toronto i Kanada, og ville gjerne friske opp engelsken sin. Som hun sa, var det ikke lett å snakke engelsk med Grekerne, på grunn av deres aksent. Men den norske aksenten var veldig bra sa hun. Etter måltidet, hadde Kay en lenger dialog med damen, og fikk høre litt om livet i Hellas.

Etter en gog natt søvn, satte Fredrik, Simen, Rigmor og jeg kursen mot Korintkanalen. Den har vi hørt mye om og hadde lyst til å se. Vi kunne seilt igjennom, men i og med at vi bare hadde tid til å seile igjennom og snu, fant vi ut at det ble for dyrt.

Vi tengte å ta en buss, og Rigmor var inne på busstasjonen for å sjekke. Hun fikk beskjed om at det var bare å gå rundt svingen, så skulle vi finne en bussholdeplass hvorfra det gikk en buss til Korintkanalen. Vi gikk og gikk, men fant verken buss eller holdeplass. Vi havnet istedenfor ved Korint sykehus hvor vi fant en krakk og tok en hvil. Da så vi over mot kanalen, og bestemte oss for å gå. Rigmor spurte ei jente om veien, og vi fikk beskjed om at det ikke var noen enkel vei å gå dit, men vi ville alikevel prøve.

Vi gikk over jorder og gjennom byggefelt og så kom vi endelig frem til kanalen. Vi hadde gått sikkert 5 km og var svette og varme. Fredrik hadde sittet en del på nakken for han syntes det ble slitsomt å gå så langt.

Vi hoppet nå i havet til en avkjølende dukkert. Det hadde blåst ganske kraftig hele dagen så det var blitt ganske store dønninger som brøt innover stranden.

Nå gikk vi å så på vestre enden av Korintkanalen. Det er et mektig skue der den skjærer seg gjennom fjellet som er 40-50 m høyt.

Vi tok en lett lunch på en resturang ved kanalen, og satt og så på flere båter som gikk igjennom.

Tilbakeveien til vår båt foretok vi i en buss med ac. Det var godt å slippe å gå den lange veien tilbake.

Etter en liten hvil i båten, hadde vi lyst til å besøke Gamle Korint. Det er en ruinby i åsen over Korint by. Vi sjekket med bussen, og fikk vite at det skulle gå en buss kl 1900. Vi sattte oss inn, og plutselig fylltes bussen helt opp med grekere. Hvor i all verden skulle disse så sent på ettermiddagen? Vi kjørte oppover i liene, og med ett så vi et hav av folk. Det var politisperringer og folk over allt. Var Gamle Korint så populært? Vi gikk av bussen, og det vi hadde dumpet borti, var det samme markedet som vi hadde sett i Korint by kvelden før.

Det virket som om det var sigøynere som reiste rundt med sine salgsboder for å besøke byer og små plasser.

Vi spurte etter gamle Korint og ble henvist en km lenger nedover dalen. Vi tråklet oss vei mellom salgsbodene, og tilslutt kom vi til gamlebyen. Det var store ruiner som vi kunne se, men det var stengt for kvelden, så vi måtte nøye oss med en titt gjennom et gjerde, og noen fotografier. Mørket falt på, og vi begynnte å bli slitne. Vi satte oss og ventet på neste buss inn til byen. Den kom etterhvert, og fyltes opp med Grekere. Det var bare oss som var turister, så det var litt rart.

De er ikke akkurat lavmeldte når dei snakker grekerne, sådet var et svare spetakkel inne på bussen. Kai og jeg satt litt ifrahverandre, så de lurte nok hvem vi var da vi begynte å komunisere høylydt på norsk med hverandre.

Tirsdag morgen satte vi kursen mot Itèa, Hvor fra vi hadde planlagt å besøke Delfi.

Utpå dagen begynner Kay og Rigmor å få lyst på å bade. De bruker ivrig kikkerten, og med ett hører jeg at det er en strand på styrbord side. Vi forandrer kurs, og med ett har vi den fine stranda foran oss. Det er så klart vann at vi tydelig ser bunnen på 15 meters dyp. Vi kan se ankeret ligge på bunnen, og fisker i alle fasonger svømmer rundt. Vi gjør klar jolla, men før vi får den på vannet, er Rigmor, Simen, Kay og Julian uti vannet og svømmer mot land.

Heidi, Jonatan, Fredrik og jeg kommer etter i jolla med badeutstyr og håndklær.

Vannet er kjempegodt, det er endel stein på stranda, og den er veldig varm. Det nytter ikke å trå på dem uten å ha sko på beina. Vi snorkler og koser oss.

PÅ en høyde over oss ligger et lite hus i forbindelse med et fyr ytterst på odden.

Dette må vi undersøke hva er for noe. Vi tar jolla bort til vika der det ser ut som det kan være en vei opp til huset, og ganske riktig det er laget en gangsti opp til huset. Den snor seg som trollstigen oppover i lia, men det går også en vei som går mer rett opp, så her er det laget vei for gammel og ung.

Da vi kommer opp ser vi at det er et lite kloster vi er kommet til. Vi kan ikke se noe tegn til liv, men det er nok ikke lenge siden det har vært noen der. Det kan se ut som om noen driver med litt restaureringsarbeide.

Vi går rundt på forsiden av huset, og finner en dør. Kay kan ikke styre sin nysgjerrighet og kjenner på døren. Den går opp og vi titter inn. På et bord inne i rommet står et stearinlys og brenner. Hvem i alverden har tent dette? Vi kan ikke se noen folk, men det var ennå en dør lenger innenfor som også var lukket, det kan ha vært noen bak den, men de gav seg ikke til kjenne.

Hvis vi kommer på disse kanter igjen, er dette en plass vi bør stoppe på.

Posisjonen til badeplassen er N 38`17,21” E 022`30,80”

Vi måtte nå vidre hvis vi skulle nå Itèa før kvelden. Det var lite vind, så vi måtte gå for motor.

Vi ankom ett flott bryggeanlegg ved Itèa og det var god plass så vi kunne ligge ”longside”.

Dette var et bryggeanlegg som var bygget opp for eu-midler. Det så veldig bra ut, med de hadde gått tom for penger, så det var ikke strøm eller lys på bryggene. Vi kunne heller ikke finne noe ferskvann.

Vi hadde trengt litt strøm, da Simen hadde kjøpt seg en ”Gameboy” i Korint, og dene skulle lades opp med 220 volt, men han måtte smøre seg med tolmodighet og vente litt til.

Rigmor og jeg tok en tur på land for å sjekke busstider til Delfi. Det gikk busser utover hele neste morgen, og vi bestemte oss for å reise ca kl 09 00. dette for å ikke får den varme ettermiddagen oppe i fjellene. Vi køyet derfor tidlig , men så hørte vi en rar lyd, det surklet og bråket noe aldeles forferdelig. Det viste seg å være at tidevannet hadde sunket, og da kom det tilsyne noen rør gjennom den yttre brygga som vi lå med og ut mot havet. Når bølgene kom og slo igjennom disse rørene, laget de et volsomt leven, men vi sovnet ganske snart.

Onsdag morgen, gikk Rigmor igjen bort til busstasjonen, og sjekket litt hvor langt det var å kjøre med buss opp til Delfi. Det skulle bare ta ca 25 minutter, og vi dro avgårde.

Klok av skade etter forrige busstur, spurte vi sjåføren om når vi skulle av. Han sa ifra, og vi gikk ut.

Vi kunne ikke se noen ruiner så vi hadde nok en gang gått av for tidlig.

Heidi spurte noen om veien, og vi fikk beskjed om at det var ca 800 meter å gå.

Det var det nye Delfi vi var kommet til, og det var mange suverniforetninger i gatene.

Rigmor fikk tak i ett kart over området, og det var ganske så svært.

Jeg hadde ikke helt oversikten hva vi ville få se, men det viste seg å være en oltidsby som var blitt gravet ut. Det var store tempelsøyler, kongepalass, et stort teateramfi, hvor du fikk en fantastisk lydopplevelse. Hvis du sto på det riktige stedet foran amfiet, og bare visket, kunne det høres over hele tribunen.

Det var ganske så høyt og bratt område, og helt på toppen lå det en stor idrettsplass.

Det var varmt her oppe, og mange hadde problemer med å gå opp.

Vi møtte mange store amerikanere som pustet og peste oppover bakkene.

Det var også ett anlegg på nedsiden av veien, men det orket vi ikke å gå å se på.

Det var også ett museum på området. Dette var helt nytt og ennå ikke ferdigstillt.

Det virket som om det skulle være færdig til OL i Athen.

Vi gikk inn å så, det var fine gjenstander der, men det var nesten fler vakter enn gjensander foreløbig.

Det var en ridderrustning, en okse i kobber og ett par andre ting, så det var ikke det helt store.

Etter vi var ferdige med museumsbesøket, gikk vi og spiste lunch.

Vi var blitt veldig glade i den greske salaten, og den måtte vi ha ved vært måltid.

Vi tok omeletter og koset oss med god mat og drikke.

Når det gjelder drikke, drakk vi veldig mye vann. Ombord på båten bunkret vi vann nesten hver dag. Vi kjøpte da 4 pakker med 6 x 1,5 liter vann, og dette ble borte i løpet av 1-1,5 døgn.

Vannet i springen kunne vi ikke drikke, så drikkevann og vann til matlaging måttte kjøpes på flasker. Vi fikk tak i vann til ca kr 4 for 1,5 liter, så det var ikke en forme for det.

Mens vi hadde vært borte, hadde Simen vært igjen i båten for å få sove ut. Han syntes det var varmt i båten om natta, og hadde problemer med å sovne. Han hadde også vasket opp og ryddet i båten, så da vi ankom var den ryddig og fin.

Tilbake i Itèa finner vi ut at det ikke er noe spesielt mer å se i denne byen. Vi kaste loss og tenker på å seile over til en øy som heter Trizona. Det er fint føre men lite vind. Skipperen er ikke helt fornøyd når han ikke får heist seil.

Men akkurat når vi kommer ut i den åpne Korintbukta, møter vi vinden. Den kommer med kuling styrke, og vi får den midt imot. Vi beslutter oss da for å snu å seile inn til Galaxidi, en fin havn som ble anbefalt av en tysk seiler jeg snakket med i Korint.

Båten blir fortøyd til kaia med akterenden inn, og det ser ut som om den ligger fint.

Det vi ikke ser i det opprørte vannet, er en stein som ligger rett under roret på båten vår.

Etter en badetur på ettermiddagen, ser vi at båten nesten smeller nedpå steinen under roret.

Vi flytter båten en båtbredde til siden, og problemet var løst.

Kvelden ble tilbrakt på en trivelig fisketaverna, hvor Kay kjøpte seg et udyr av en fisk.

Den var ikke noe pen å se på, men smakte nydelig. Eieren av resturangen, var ute på morgen og formiddag og fisket fersk fisk som ble servert på middagsbordet om kvelden. Kay fikk være med inn for å velge ut den fisken han ville ha før den ble tilberedt.

Torsdag mogen satte vi igjen kursen mot Trizonia. Det var rolig vær på morgenen, men når vi rundet Andromàkhi fyr kom vinden for fullt rett i mot oss igjen. Vi kjempet på, og var heldig som slapp å bli skikkelige sjøsyke. Det blåste nok en 14-15 m/sek. Og sjøen bygget seg opp

utover dagen. Vi peilet oss inn på havna på Trizonia, og så at det lå mange båter der.

Det var ikke enkelt å legge til, når det blåste såpass som det gjorde, og det var trangt om plassen. Vi gikk på innsiden av bryggen, og gjorde ett forsøk, men et gikk ikke.

Så fant vi en plass på utsiden, som jeg hadde litt tvil på om det var dypt nok.

En kar på land fikk gitt beskjed om at det var dybde nok hvis vi ikke gikk altfor langt bakover. Så tok vi sjansen, tok god styrefart, og lirket oss inn, mens det sto godt med folk på brygga for å ta imot fortøyningstauene. Vi gled rett på plass, og fikk fortøyd og lå stille.

Etterpå fikk vi høre at den plassen vi hadde fortøyd med var den vanskligste i hele havna,

da det ikke var mulig å komme inn noe særlig bakfra pga liten dybde. Jeg måtte gå nesten rett på brygga, og så vrenge inn akterenden like før bauen traff bryggekanten. Med litt flaks, gikk det bra. Vi kunne kansje prøvd fra andre kanten, men der lå en stor katamaran og sperret den muligheten.

Det var nok mange som var glade for å komme i havn og hvile ut etter en strabasiøs dag på sjøen. De to minste, Julian og Fredrik bare koste seg, men det var nok litt værre med

foreldrene. Det at det lå så mange båter inne i havna, var pga den sterke vinden. Vi snakket med noen dansker vi tidligere hadde snakket med i Korint, og de hadde tatt en stille dag på grunn av været.

Dette havneanlegget var også et eu-prosjekt som det ikke var nok midler til å betjene.

Det var ikke store øya vi var kommet til, men det virket veldig hyggelig. Vi gikk en tur for å finne en resturang som vi kunne spise middag på, og fant en liten kombinert resturang og supermarked. Vi spiste et godt måltid, og så bar det til køys.

Neste morgen blåste det fortsatt like mye, og vi tok det med ro. Kay og Heidi gikken runde for å bade, mens Fredrik og jeg gikk en tur for å se på gamle vrak som lå halt under vann, og på en liten oppdagelsesfred i skogen. Vi fikk se blandt annet et esel. Etterpå fant vi en gammel og slitt lekeplass, hvor han husket i en slitt huske.

Rigmor og Simen var igjen i båten for å skrive kort, og få vasket og ryddet i båten.

Det blir endel skitt når det bor 8 personer i en båt.

Utpå ettermiddagen bestemte Moens seg for å ta en tur på fastlandet. Det gikk en ferjebåt over dit og det tok bare 10 minutter over. Kay hadde sjekket rutetidene, og det stemte.

Vi gikk i land for å se oss om, og fikk levert kortene som vi hadde skrevet i en postkasse.

Jeg håper de tømmer den en gang i mellom, for når jeg stakk inn kortene i kassa holdt jeg på å rive ned ett vepsebol inne i postkassa. Det gikk bra, og ingen ble stukket.

Etterpå satte vi oss på en bar og tok en avkjølende forfriskning.

Ferjebåten kom etterhvert tilbake og tok oss med over på øya igjen. Deyt kostet ikke noe, men

alle ga skipperen noen euro i driks.

Da vi skulle ut på ettermiddagen klarte jeg selvfølgelig å miste sekken i vannet, med blandt annet fotoapparatet. Dette fikk vi ikke til å virke igjen, så det er nok bare å kaste.

På kvelden var vi etter min mening på turens fineste resturang. Den lå litt oppe i lia over havna med den utsikten til en nydelig solnedgang. Det var ikke så stor resturang, men veldig hyggelig. Rigmor måtte dessverre gå litt før å legge Fredrik, men ellers hadde vi en topp kveld.

Kay og Heidi, begynnte nå å leite etter en plass som det var enkelt å få transport til Athen ifra.

Det vi kom frem til, var at fra Patras gikk det et hurtigtog som tok 3 timer.

Det var en dags seilas fra Trizonia, og etter kjøp av brød kastet vi loss kl 08 30 på lørdag morgen. Vinden hadde nå stilnet en del, og vi hadde en fin tur til Patras.

Vi ble henvist til nøyaktig samme plassen som vi hadde ved forrige besøk.

Jeg spurte havnesjefen om jeg skulle til havnepolitiet denne gang også, men han sa de ikke åpnet før sent på ettermiddagen, så det ble ikke noe besøk der denne gangen.

Utpå ettermidagen begynte det igjen å blåse kraftig opp. Kai og heidi hadde gått til stasjonen for å kjøpe billeter, og jeg tok en middagslur mens Rigmor vasket klær.

Jeg våknet og så ut på nabobåten, den lå å gynget noe aldeles forferdelig. Vi hadde gode fendere, og mastene sto ikke rett ved siden av hveranre, ellers hadde det vært fare for at riggene kunne hektet sammen. Jeg gikk ut, og alle skipperne på båtene rundt oss drev med ekstra fortøyning. Vi satte også på noen ekstra tau for å være sikkre. Det blåste og gynget til sent på natt. Kay, Heidi og Julian gikk en tur i land og spiste middag på en resturang. Resten ble igjen i båten og stekte pizza i stekeovnen.

Tidlig neste morgen fulgte vi Kay og Heidi på toget. De skulle bli i Athen noen dager, før de tok flyet til Sandefjord, og vidre båtferie med Moonlight.

Vi var nå alene, og skulle seile ett langt strekk på 60-70 n. mil før vi tok kvelden, så det var bare å kaste loss og komme seg avgårde.

Det var fin vind og vi krysset oss ut Patrasbukta. Utover ettermiddagen, blåste det opp mer og mer, til slutt vil jeg tippe det blåste stiv kuling. Sjøen bygget seg opp, og det begynnte å bli litt

Knapt med tid for å nå en havn før det ble mørkt. Gummibåten hadde vi lagt oppe på fordekket for å få litt bedre fart. I de værste vindrossene tok vinden skikkelig tak og løftet jolla 1 meter opp i lufta. Vi hadde ikke fått festet den skikkelig, så det var bare å ta seg en tur på dekk.

Den opprinlige havnen vår var Poros på øya Kefallinia. Men med været og sjøene rett i mot fant vi ut at det kom vi ikke til å rekke før det ble mørkt. Det er jo ikke noe problem å seile i mørket, men å gå inn i en fremmed havn i mørket er ikke noe lystig.

Vi måtte prøve å se oss om etter en annen havn, som hadde ly for den vindretningen som blåste. Det er lite aktuelle havner i det området vi befant oss i, så derfor ble kursen lagt nordover så fort vi hadde kommet oss ut fra Patrasbukta. Vi seilte på innsiden av øya Oxià for å få litt ly for sjøene. Bølgene ga seg, men det kom noen skikkelige fallvinder fra fjellene på øya. I nordenden av øya var det en smal kanal mellom øya og land, og på landsiden var det store sandbanker med veldig liten dybde. Ekkoloddet viste ikke mer enn 5-6 mter fler hundre meter fra land, så vi seilte litt med hjerte i halsen en stund, selv om kartet viste at det skulle være dybde nok.

Vinden holt seg i retning og styrke, og vi prikket inn Astakos som natthavn. Det gikk å få ly bak noen øyer på veien inn, så vi skulle slippe de værste sjøene.

Byen Astakos, ligger innerst i en fjord omgitt av høye fjell. Nå fikk vi virkelig føle fallvindene på kroppen. Vi så støvskya kom nedover fjellet og vinden traff vannet med en voldsom kraft. Sjøsprøyten sto fler titalls meter opp i lufta. Noen av disse vindbygene traff også oss, og på det tidspunktet hadde vi heldigvis rullet inn seilene. For når vinden kom krenget båten over ca 40 grader til siden på bare riggen. Det er mye mer enn den krenger på vanelig kryss. Vi nærmet oss nå havna, men vinden løyet ikke. I de værste kastene vil jeg tippe att det blåste storm. Dette kommer av at vinden akselrerer nedover de bratt fjellsidene og blåser rett nedover.

Vi så nå inn i havna, men kunne ikke se noen seilbåter ligge der. Jeg turde rett og slett ikke gå inn, for hvis en av de harde vindkulene skulle komme mens vi skulle legge til, ville vi ha knust både vår og andres båter.

På veien opp hadde vi sett en bukt, som jeg tenkte på som reservehavn hvis vi ikke skulle komme inn til Astakos. Vi satte kursen tilbake mot denne havna. Den ga noe ly, men det blåste sikkert 12-13 m/sekund der inne også. Det lå 2 andre seilbåter der inne for anker, så da måtte vel ankret vårt holde også. Vi prøvde, og det virket som om det satt bra.

Det var stup mørkt med en gang vi hdde fått festet ankret, så det gikk akkurat.

Vi laget oss nå en deilig middag, og for første gang på turen inntok vi middagen i salongen inne.

Alle var nå slitne etter den lange etappen, og tok tidlig kvelden. Jeg tok ansvaret for oppvasken, før jeg prøvde å kladde litt til loggboken. Jeg ville gjerne sitte litt ankervakt for å se hvordan det hele utviklet seg. Det så bra ut, så jeg tok sjansen og stakk til køys.

Utover natta løyet heldigvis vinden, og vi kunne slappe av.

Neste morgen sov vi lenge. Vi planla nå å seile til nordenden av Kefallinia ettersom vi hadde kommet så langt mot nord. Byen vi hadde lyst til å besøke var Fiskardo som fikk mye skryt i

seilguiden vår. Det var en seilas på ca 30 n. mil, og var en fin etappe. Nå begynnte vi å se mange seilbåter på vannet igjen. I Patrasbukta og Korintbukta var det få fritidsbåter å se, men her vrimlet det av dem. Vi var nå kommet inn i et mer turistområde.

Vi seilte inn i Fiskardo havn, og fant en fin ledig fortøyningsplass med en gang. Dette var en ekte gresk by som Rigmor kaller det, med hvitkalkede hus med blå dører. En riktig koselig plass.

Vi tok en rekogniseringsrunde for å se på byen. Det er en gammel by, og den eneste som ble spart fra ett stort jordskjelv i førsten av femtiåra. Det eneste som var vanskelig her , var å finne en søppelkonteiner. Den første runden med søppel tok en resturang seg av da vi spurte om hvor vi kunne kaste denne. Ved neste ladning fant vi tilslutt en konteiner helt på andre siden av havna, sikkert 500 m unna der vi lå.

På kvelden spiste vi middag på en riktig trivelig taverna. Da vi fikk maten, fryktet vi at dette ville bli dyrt, og vi hadde ikke så mye kontanter igjen. Jeg gikk da bort i en minibank og tok ut litt ekstra, og det var godt, for da regningen kom var en på mer enn det jeg hadde i lommeboka før jeg hadde tatt ut penger. Middagen kostet oss over 60 euro. Vanligvis kostet det ca 38 euro for en middag med drikke til oss fire, så det måtte være ett dyrt sted.

Dette var den eneste gangen det ble så dyrt.

På tirsdag satte vi kursen vidre nordover, vi måtte prøve å komme til Korfu før fredag, så vi

Ikke måtte stresse de siste dagene. Kursen ble igjen satt mot øya Levkas, og byen Nidri. Vi ville prøve å finne noen fine badeplasser, og håpet at i bukta på sydsiden av øya ville by på dette. Dette var en grunn og fin bukt som var ca 1,5 n- mil lang.

Den var perfekt som ankerbukt, på grunn av at den var så grunn. Det lå sikkert 50 langtursseilere oppankret i bukta, og vi fant oss en fin plass. Men noen badestrand fant vi ikke. Vannet var litt grumsete fordi dette var en lukket bukt uten gjennomstrømning.

Vi badet og koset oss fra båten, og etter en god og varm duch på akterdekket, tok vi jolla inn til byen. Vi brukte ca 20 minutter inn, så det gikk ikke fort med den lille motoren.

Det vi skulle skaffe var frimerker til de siste kortene vi hadde tenkt å sende. Vi gikk opp og ned den lange gata, Forrige gang vi hadde vært der, var Rigmor og Simen inne på postkontoret og de fortalte meg hvor det skulle ligge, men jeg kunne ikke finne det.

Det endte med at vi alle sammen gikk nedover gata til postkontoret. Det var selvfølgelig stengt, så vi fikk ikke tak i noen frimerker der.I stedet gikk vi inn på en bar og fikk litt avkjølende å drikke. Fredrik hadde funet noen biler han absolutt skulle kjøre, men han var litt for liten til det. Han fikk istedet kjøre ett lokomotiv som gikk opp og ned.

Etterhvert fikk vi tak i frimerker, og en foretning hadde til og med gårsdagens VG, så vi fikk litt nyheter hjemmefra. Vi spiste så en tidlig middag før mørket senket seg og vi fortet oss tilbake til jolla og ned til båten som det ikke hadde vært helt enkelt å finne hvis det hadde vært helt mørkt.

På onsdag morgen, hevet jeg ankret alene mens, og mens de andre fortsatt sov, ruslet vi oppover mot Levkas kanal. Jeg Håpet på å treffe med broåpningen kl 10 00. Rigmor våknet snart, og serverte en nydelig frokost mens vi seilte oppover kanalen. Det var perfekt timing, og vi behøvde ikke engang stoppe båten helt, vi bare slakket på farten, så åpnet broen seg, vi ga full fart forover og så var vi igjennom.

Nå ble kursen igjen satt over ett åpnet havstykke. Det var endel dønninger, men ikke noe vind, så vi gikk igjen for motor. Det var ett godt stykke til dagens mål som var øya Paxoi.

Vi prøvde å finne en fin badeplass, etter veien, men det var ikke lett når vi var såpass langt fra land. Utpå ettermiddagen kom vinden, og vi heiste seil. Vi passerte etterhvert øya Anti Paxoi.

På nordsiden av denne øya, så vi en mengde med båter ankret opp.

Her så det ut til å være en fin strand, og dette ville vi undersøke dagen etter.

Vi seilte nå over til hovedøya Paxoi, og fortøyde i Gaios by.

Etter fortøyning, gikk vi en tur inn til byen. Det var en typisk turistplass med mange suvernibutikker og resturanger. Vi tok tidlig kvelden, og sovnet fort.

Neste morgen hadde vi tenkt å komme oss tidlig av gårde for å utforske badeplassen vi hadde sett dagen før. Men da vi sjekket ankret viste det seg at minst to andre båter hadde lagt sitt anker over vårt anker. Dette medførte at vi ikke fikk seilt avgårde før disse hadde flyttet seg.

Vi snakket med engelskmannen i nabobåten, og han var på vei til å reise ut. Båten ved siden av han igen var ennå ikke klar, men da vi spurte han om det var lenge til han skull kaste loss,

Fortalte han at han var klar om en halv time. Vi måtte bare være tålmodige.

Etter en time begynnte det endelig å skje noe. Han reiste ut, og nå var det vår tur.

Simen vinsjet oss ut i ankret, og da merket vi at vi hang fast i ennå en båt.

Det var en som hadde sikkert 40-50 meter ankerkjetting ute og hadde ankert helt feil over vårt anker. Vi fikk til slutt lirket oss løs uten at han måtte gå ut, men slikt er veldig irriterende.

Nå satte vi kursen sydover igjen mot Anti Paxoi. Vi fant igjen båtene fra i går, og nærmer oss plassen. Det ser så rart ut, for skroget på alle båtene der inne var grønt. Da vi kom nermere, oppdaget vi at det var vannet som speilet seg i båtskrogene, for vannet var helt grønt.

Vi kastet anker langt ut, for ikke å butte borti de andre båtene hvis vinden skulle snu. Så monterte vi motoren på jolla og zkjørte inn på stranda. På selve stranda var det sand, men

I vannet var det fin sandbunn. Vi koset oss her i mange timer, før kursen ble lagt mot Korfu.

Det var ca 30n. mil opp til byen vi hadde tenkt på som natthavn, å det var litt seiling før vi kom frem. Når vi nærmet oss fikk vi en nydelig solnedgang, og vi svingte akkurat inn i havnen før den forsvant.

Dette var en grunn havn i en liten by som het Petriti. Havneinnløpet var meget grunt, så vi måtte gå forsiktig inn, men det gikk veldig greit.

Vel fortøyd gikk vi iland for å spise vår siste middag ute.

Jeg var litt usikker på om det skulle være noen spisesteder i den lille byen, men den bekymringen var ubegrunnet. Så fort vi kom inn fra bryggeanlegget lå det flere trivelige resturanger å ventet på oss. Her var det fullt liv med musikk og zorbadans. Dette hadde vi ikke sett maken til på hele turen. Mens vi spiste, begynnte di å spille skikelig høyt på et dårlig anlegg på naboresturangen. Nesten alle på ”vår” resturang forsvant dit for å se hva dette var for noe. Vi satt litt skjermet, så vi kunne ikke se hva de dreiv på med, men det var nok bare en cd-plate som ble spilt.

Vi trengte noen flere kontanter, og spurte i en liten foretning om det var noen minibank der, men det var det ikke.

Fredag morgen våknet vi litt vemodige, dette var den siste seildagen vår, og ingen hadde lyst til å dra hjem. Men vi måtte jo levere båten, og skulle vi rekke flyet, var det ingen vei tilbake.

Etter frokost tok vi oppvasken før vi kastet loss.

Med ett hører jeg et forferdelig rabalder ifra utsiden av båten. Det er en stor seilskute som har ankret over ankertauet til en fisker. Fiskeren er ikke blid, og skriker og kjefter på seilskuteskipperen. Han kommer ikke løs ved egen hjelp, og blir bare mer og mer sint, men vi skjønte jo ikke hva han sa. Tilslutt komer de med en jolle fra skuta, og får løsnet ankret hans.

Han for svinner ut av havna i full fart, mens de siste glosene dør bort i motorduren fra fiskebåten.

Vi seiler oppover Korfu langs østsiden for å lete etter en badestrand og en minibank.

Etter en stund kommer vi opp mot en plass som heter Benitses. Det er et sted som ligger litt syd for flyplassen på Korfu. Her var det badestrand, og det så ut som om det kunne være muligheter for en minibank på land. Vi tok jolla og rodde inn denne gangen. Rigmor og jeg gikk inn mot sentrum for å finne en bank, mens Simen og Fredrik ble igjen for å bade.

Rigmor spurte noen om de hadde sett noen minibank, men det hade de ikke. Vi var inne på et vekslingskontor, men de kunne ikke skaffe penger til oss. De fortalte at det lå em minibank 800 m.vidre nedover. Da vi endelig fant den, så det ut som om det var noe galt med den.

Det sto 2 engelske par der som ikke fikk ut penger. Etter litt hjelp gikk det bra, og det ble vår tur.

Vi måtte ha penger til diesel og bensin til utenbordsmotoren som vi skulle fylle på vei inn til hjemmehavna til båten.

Vi kjøpte med oss helt ferske og nysmurte baguetter på vie til bake til stranda, og koset oss med de der, før vi tok vårt siste bad i Hellas for denne gang.

Nå ver det bare å seile opp til Guovinon, fylle opp båten og fortøye. Allt gikk greit, og vi leverte båtpapirene og fikk beskjed om at vi ikke trengte å stresse i morgen, da båten ikke skulle ut før på søndag.

Etter litt kveldsmat prøvde vi å pakke så mye som mulig i kofferter og sekker, før vi gikk bort til en resturang og spiste en is.

Klokken 0830 neste morgen spiste vi frokost, og begynnte å vaske ned båten både ute og inne.

Rigmor gjorde en kjempeinnsats og tok hele båten innvendig alene. Simen og jeg tok den utvendig. Da vi spurte om de hadde en støvsuger til oss, fikk vi ikke det, for de kunne ikke skjønne at vi skulle vaske båten selv. Vi banket og ristet derfor allt så godt vi kunne, og båten ble veldig rein og fin i forhold til når vi fikk den.

Etter utsjekking av båten, tok vi taxi inn til flyplassen for å lagre bagasjen vår der.

Vi hadde god tid til flyet gikk, så vi tenkte på å ta bussen inn til Korfu by, og se litt på den.

Men vi fikk ikke noe sted å sette fra oss bagasjen, pga sikkerheten. De var redde for bomber, og derfor hadde de fjernet bagasjelagret. De sa også at det var det samme på jernbansstasjoner og lingnede steder. Dette var ikke sant for i Pargas, var det mulig å lagre bagasje på jernbanestasjonen.

Vi måtte da bare sitte å vente på at klokka skulle gå. Fredrik, Rigmor og jeg tok en spasertur inn mot sentrum, mens Simen passet på bagasjen og spillte Gameboy.

Etter 5 timers kjedelig venting kunne vi endelig sjekke inn, og etter så lang ventetid skulle det bare mangle om vi ikke var de første som gjorde dette.

Vi var endelig kvitt bagasjen og gikk alle opp i resturangen for å spise.

Så ble vi ropt opp at det var ombordstigning på flyet, og vi gikk ombord.

Etter 3,5 timer landet vi på Gardermoen kl 2400 på lørdag kveld. Det var uvant og kaldt.

Bare 15 varmegrader.

Øystein hadde parkert bilen vår i et parkeringshus, vi fant den enkelt og satte kursen mot Sandefjord.